Å gå på Karlsvogna

Da jeg var guttunge var det ikke så mange ting jeg hadde respekt for. Himmelhøye trær og høy fart var like tiltrekkende som det motsatte kjønn ble den sommeren jeg fylte fjorten, med det resultat at de fleste somre før det var en endeløs parade av vrikkede ankler, skrubbsår og hjernerystelser. Men det var én ting jeg og alle de små bandittene jeg hang sammen med (alle sønner av politimenn forøvrig) virkelige hadde respekt for, og det var Karlsson. Ikke han på taket. Han brydde vi oss filla om. Limet, derimot. Karlssons lim. Det var noe vi behandlet både med respekt og ærbødighet. I tilegg til frykt. Limet som klistret sammen fingrene umiddelbart, og etterlot deg med tommel og pekefinger i en evig O, som om det var det verste du kunne oppleve, og alt som kom i etterkant ville være helt OK til sammenligning. Det man frykter, tiltrekkes man som kjent av, og våre eksperimenter med Karlsson medførte mange opprivende episoder, bokstavelig talt, hvor limet vant og huden ga etter.

I dag, tretti+ år senere, innser jeg at Karlsson fortsetter å sette sitt preg på tilværelsen. Riktignok med en helt annen ham, men minst like effektivt. Penger er limet som binder oss sammen i dag. Eller klisteret mange havner i. Noen sniffer det til og med opp i nesa i form av kokain, slik en del unge mennesker gjorde med limet tidligere. Enkelte lærer kanskje av egne feil, men de færreste lærer dessverre av andres. Kokainbruken er tredoblet, amfetaminbruken doblet ifølge Aftenposten. Og for bandeledere bak lås og slå er det business as usual. Fengslene utgjør utelukkende nye kontorlokaler for hardbarkede kriminelle som vet å utnytte et voksende marked. Og soningen utgjør ingen hindring for narkotikaomsetningen. Det hjelper lite å splitte opp etablerte nettverk ved å spre medlemmene over flere soningsanstalter, heller. Nye nettverk opprettes hurtig, gjerne på tvers av tidligere konkurrerende konstellasjoner, og går ikke glipp av en eneste nese. Penger er også her et effektivt lim, hurtigvirkende og sterkt. Minst like slagkraftig som Karlsson i gamle dager.

Sykluser med narkotikamisbruk begynner når en ny generasjon ikke lenger husker konsekvensene de som kom før dem opplevde, og slutter når brukerne oppdager at de blir syke. Misbrukere har også en tendens til å rekruttere nye, og narkotikamisbruk kan derfor ses på som en smittsom sykdom. I 1960 hadde man bare problemer med alkohol, men mot slutten av syttitallet hadde de fleste glemt hvorfor folk sluttet å bruke kokain på tjuetallet, og syklusen startet igjen. På midten av syttitallet solgte Medellin-kartellet 40 kilo kokain i uken, fem år senere var omsetningen flere hundre kilo. Og da crack kom på banen, ble det omsatt flere tonn ukentlig. Og nå er epidemien i gang igjen.

Overflod og tilgang på altfor mye penger er kanskje som å sniffe Karlssons lim. Det gjør noe med hukommelsen. Og noe med dømmekraften. Slik at det som har vært er glemt, og vi starter på’n igjen uten å ha lært noen verdens ting av tidligere generasjoners erfaringer. Det er når jeg ser nyrike nordmenns hemningsløse omgang med dop som forårsaker dødsfall og dype psykoser, nærmest uhindret levert av allerede fengslede bandeledere, at jeg lengter tilbake til den tiden Karlsson ga meg frysninger på ryggen og sammenklistrede fingre. Da risikerte man tross alt ikke mer enn å miste det ytterste hudlaget. Å gå på vannvogna sier man når noen velger å entre en alkoholfri periode. Kanskje dagens lemfeldige omgang med partydop kan betegnes som å gå på Karlsvogna.