Øye for øye – for dummies

(For de som ikke har tid til å lese, men gjerne vil gi inntrykk av det ;-)

Kjært barn har mange navn, sies det. Og da må min nye krim/thriller Øye for øye være veldig spesiell for meg. Først het den Vendetta, så El Niño og Nemesis, deretter Hades (navnet på dødsriket i gresk mytologi). Dødsriket ville således vært en god tittel, men den brukte min kollega Tom Kristensen for to år siden. Så var det Solens utvalgte. En kort periode Underverden, før min kjære bror Curt foreslo Øye for øye. Noe jeg synes er en genial tittel.

Boken er sterkt preget av gresk mytologi, og da særlig forestillingene om dødsriket og gammel­testamentets budskap om lik gjengjeldelse: Øye for øye, tann for tann.

Første del heter Kerberos’ tre hoder. Kerberos var den trehodede kjøteren som voktet inngangen til dødsriket, og i min bok henspiller jeg på de tre menneskene, eller hodene om dere vil, som dukker opp uten øyne. Alle tre er ID-løse, det vil si at Anka sliter med å finne ut hvem de drepte er. Dette er et tilbakevendende problem for politiet, fordi mennesker utenfor Europa gjør hva de kan for å hindre myndigheten i å identifisere dem, slik at det ikke er mulig å sende dem hjem igjen. Noen går sågar så langt at de sliper vekk fingeravtrykkene sine.

Neste del har tittelen Fergemannen, også hentet fra gresk mytologi. Fergemannen fraktet de døde over til dødsriket, og tok seg betalt i form av en sølvpenge. Ikke så grådig som Judas, som krevde tretti for å forråde Jesus, men likevel; en forretningsmann. Alle de tre drepte har en sølvpenge plassert over de tomme øyenhulene, noe som får Anka til å mistenke at de døde mennene muligens er forrædere. Eller tystere?

Fergemannen ror ikke bare de døde over elven til dødsriket i min bok. Han frakter også døde i bil, og driver Gamle Aker begravelsesbyrå, som i boken ligger i Telthusbakken, rett nedenfor Gamle Aker kirke og gravlund. Dette stedet er viktig i boken fordi det skjuler noe for Anka, og er et sted hun har blandede følelser overfor. Og under kirkegården finnes det en 1000 år gammel skatt. Noe som ikke er fantasi, men høyst reelt.

Begravelsesagenten, eller Lille-Terje som han heter, er en litt spesiell fyr. Han driver som sagt et begravelsesbyrå, og har en avtale med politiet om å hente døde som er offer for en forbrytelse eller har tatt sitt eget liv. Dette gjør at Lille-Terje dukker opp på alle åsteder. Dessuten er han løytnant i en avdeling i HV, som politiet benytter når de har øvelse. I tillegg har han en forkjærlighet for Kampen Janitsjar, som betimelig nok underholder ved hvert drapsåsted med sangen: Livets glade gutter.

Som i alle gode krimbøker, ligger det selvfølgelig mye mer under enn det som kommer til overflaten til å begynne med. De tre drepte mennene er ikke uskyldige ofre, og det er mange flere aktører som beveger seg i kulissene og som har noe med dette å gjøre. Ikke bare Lille-Terje. Men også Kjetil Brekke, som til tross for alt som er skrevet i pressen, ikke er Kjell Inge Røkke. Ankas besettelse for denne mannen preger etterforskningen, og gjør at hun kommer på kant med ledelsen ved Oslo politidistrikt, personifisert med visepolitimester Viken. Og selv om noen kanskje tror at Viken er bygget på en virkelig person, vil jeg... Ja, hva vil jeg? Dere får tro hva dere vil ;-)

Slangen i Skatteparadiset, er tittelen på neste del, fordi det viser seg at drapene har knytning til et tvilsomt selskap på De nederlandske antiller. Som igjen har noen løse bånd til en klinikk i Peru og norske bistandsmidler. Etter hvert mistenker Anka at de tre mennene ble drept fordi de hadde tilknytning til en virksomhet de fleste av oss knapt kan forestille oss rekkevidden og grusomheten av.

Sinisa er en annen sentral figur i boken. Han er serbisk politimann som jobber for FNs politistyrke i Kosovo. I utgangspunktet er han her for å lære mer om politiets VIC prosjekt (Very Important Criminal), men etter hvert blir han Ankas viktigste støttespiller. Sinisa bærer, som Anka, på spøkelser fra fortiden. Disse vonde hendelsene preger begge, men knytter dem også sammen.

Matta og Kaja er to spanere som jobber sammen på Utlending. Matta og Kaja er så sterkt knyttet til hverandre at de nesten ikke fungerer hver for seg, og denne avhengigheten viser seg både å være en styrke og en svakhet. Kaja er på sin side fortsatt gift, mens Matta er separert og sliter litt med å tilpasse seg singeltilværelsen. Sammen legger de ut på en jakt, hvor det synlige målet er å finne drapsmannen. Noe som etter hvert bringer dem opp i flere livsfarlige situasjoner. Men deres egentlige motivasjon for å avsløre drapsmannen, er en helt annen...

I delen Ved palassets porter, igjen hentet fra dødsriket i gresk mytologi, konfronterer Anka sin erkefiende Kjetil Brekke med beskyldninger om delaktighet i organhandel, noe man ikke gjør med en så mektig mann uten å ha vanntette bevis. Dette får store konsekvenser for henne. For de som kjenner meg godt, eller har lest tidligere bøker, fremstår nok dette kanskje som et metagrep i historien, og jeg innrømmer at skriveprosessen også har vært en form for selvransakelse. Jeg tror nok Anka har mer av meg i seg enn jeg egentlig vil innrømme.

Øye for øye er siste bok om Anka og Kjetil Brekke. Min neste bok blir en thriller om norsk oljevirksomhet, nordområdene og amerikanernes rakettskjold, og skal hete Haukene. Persongalleriet er helt nytt, og hovedpersonen denne gangen heter Martin Mæle. Men det blir neste år. Og derfor ender boken muligens noe utradisjonelt til å være meg. Men jeg syntes det var en riktig avslutning på fire bøker. Så får vi se om anmelderne og leserne, dere, synes det er en riktig slutt.