We all ned the clowns to make us laugh...

... sang Journey i låta "Faithfully", og det er veldig sant. Et smil og latter er den korteste veien mellom to mennesker, og det frigjør endorfiner og senker nivået av stresshormoner.

Men jeg tror også det er viktig at du tør å være klovn i ditt eget liv. Å le av seg selv og dele en pinlig historie med andre er den beste og mest forløsende form for humor. Selvironi, med andre ord.

Vi er alle så fanatisk opptatt av å opprettholde en fasade av vellykkethet at vi knapt tør å vise våre svake sider. I hvert fall sliter jeg med det.

Men et av de viktigste grepene du kan gjøre, og må foreta deg, hvis du ønsker å skrive historier, enten det er for film eller tv, eller en bok, er å gi karakterene (menneskene i historien) en svakhet. Hvorfor? Fordi det er nesten umulig å bli glad i og ha empati for et menneske som ikke har "feil". Da framstår de som supermennesker som vi alle har store vanskeligheter med å like. Og litteraturen er en god referanse. Det er jo konsentrert og destillert virkelighet. Dens formål er å belyse sider av livet ved å filtrere bort alle de andre aspektene som er en naturlig del av det å leve, slik at vi tydeligere ser temaet som tas opp og kan reflektere over det.

Hvis det er slik at du ikke kan bli glad i og ha empati for karakterer uten svakheter når du leser en bok eller ser en film/tv-serie, er det ikke noe annerledes i virkeligheten. Har du tenkt over det? Det er først når du tør å vise dine svake sider, blottlegge deg, gjerne ved å opptre litt som klovn i eget liv, at du vil oppnå det vi alle hungrer etter: Bekreftelse. Å bli sett. Elsket.

Så tenk over det neste gang du gjør noe "dumt". Del det med andre. Le av det. Le av deg selv. Det er utrolig befriende og rører ved andre. Og det gjør det så mye enklere å tråkke utenfor komfortsonen (les mer om det i mitt forrige innlegg).

Vi trenger alle klovner i livet vårt, og vi trenger å ta den rollen selv fra tid til annen.