Himmel og helvete – den tøylesløse finansverdenens iboende faenskap

Den internasjonale økonomien og globaliseringens paradoks er hvordan utbyttet fra kriminell virksomhet smører økonomien og bidrar til økt globalisering og vekst, samtidig som den undergraver gjennom konkurransevridning, monopolisering og på sikt destruksjon av det frie marked. Den økte korrupsjonen som følger i kjølvannet av kriminelle penger underminerer statlige tilsyn som har til oppgave å sørge for at spillereglene blir fulgt, og er dermed med på å styre økonomien mot avgrunnen. Således er hvitvasking av kriminelt utbytte (mange tusen milliarder kroner hvert år) gjennom investering i den lovlydige delen av økonomien som en kreftsvulst som langsomt dreper organismen som holder den i live, og sannsynligvis en sterkt medvirkende årsak til krisen verden nå er midt oppe i.

I filmen Fenomenet med John Travolta som kom i 1996, opplever rollefiguren til Travolta at han en dag får overnaturlige evner. Hjernekapasiteten blir nærmest ubegrenset. Han sluker flere bøker om dagen, kommer opp med en rekke oppsiktsvekkende oppfinnelser og lærer seg bla portugisisk i løpet av en kort kjøretur for å hjelpe til med å finne en syk guttunge som har forsvunnet. Mannens potensial for å gjøre gode gjerninger er nærmest ubegrenset. Mot slutten av filmen viser det seg at årsaken til de utrolige evnene er en enorm hjernesvulst som har utløst hjernens fulle potensial, samtidig som den urokkelig styrer verten mot den sikre død. Himmel og helvete, uløselige knyttet sammen. En parallell til den historien er hvitvaskingen og investeringen av kriminelt utbytte i den lovlydige økonomien. Den representerer bortimot uendelige muligheter for økonomisk vekst med hva det fører med seg av velstandsøkning og banebrytende framskritt, samtidig som den langsomt er med på å styre finansverdenen og økonomien lukt til helvete.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det er fristende å ta en solid bit av eplet, men det kommer med en pris de færreste av oss ønsker å betale. De kriminelle pengene kontrolleres av aktører uten respekt for lover og regler, og er villig til å foreta seg alle mulige lovbrudd for å beskytte investeringene sine. Alt fra industrispionasje og anbudskriminalitet, til utpressing, torpedovirksomhet og til og med drap. Kapitalismen er et velfungerende system så lenge aktørene respekterer og følger spillereglene, men den kollapser i et system hvor statlige tilsyn og kontrollmekanismer ikke lenger fungerer. Innføringen av markedsøkonomi da Sovjetunionen kollapset er et skoleeksempel på hvor ille det kan bli når det aktørene får herje fritt. Da er det den sterkestes rett, naturens grunnleggende lov, som gjelder, og vinnerne er de få som er villig til å foreta seg hva som helst for å berike seg selv. Taperne opplever en økonomisk depresjon.

I Norge har vi gudskjelov fortsatt en sterk Stat med effektive kontroll- og sanksjonsmuligheter. Men vi er også en del av resten av verden, og den undergravende virksomheten som foregår gjennom skatteparadiser og gangsterstater påvirker oss i så stor grad at vi også i det lange løp risikerer en systematisk undergraving av samfunnet. Således er finanskrisen som også herjer her i Norge en naturlig konsekvens av grådighet satt i system. I alle dets avskygninger.

Øye for øye – for dummies

(For de som ikke har tid til å lese, men gjerne vil gi inntrykk av det ;-)

Kjært barn har mange navn, sies det. Og da må min nye krim/thriller Øye for øye være veldig spesiell for meg. Først het den Vendetta, så El Niño og Nemesis, deretter Hades (navnet på dødsriket i gresk mytologi). Dødsriket ville således vært en god tittel, men den brukte min kollega Tom Kristensen for to år siden. Så var det Solens utvalgte. En kort periode Underverden, før min kjære bror Curt foreslo Øye for øye. Noe jeg synes er en genial tittel.

Boken er sterkt preget av gresk mytologi, og da særlig forestillingene om dødsriket og gammel­testamentets budskap om lik gjengjeldelse: Øye for øye, tann for tann.

Første del heter Kerberos’ tre hoder. Kerberos var den trehodede kjøteren som voktet inngangen til dødsriket, og i min bok henspiller jeg på de tre menneskene, eller hodene om dere vil, som dukker opp uten øyne. Alle tre er ID-løse, det vil si at Anka sliter med å finne ut hvem de drepte er. Dette er et tilbakevendende problem for politiet, fordi mennesker utenfor Europa gjør hva de kan for å hindre myndigheten i å identifisere dem, slik at det ikke er mulig å sende dem hjem igjen. Noen går sågar så langt at de sliper vekk fingeravtrykkene sine.

Neste del har tittelen Fergemannen, også hentet fra gresk mytologi. Fergemannen fraktet de døde over til dødsriket, og tok seg betalt i form av en sølvpenge. Ikke så grådig som Judas, som krevde tretti for å forråde Jesus, men likevel; en forretningsmann. Alle de tre drepte har en sølvpenge plassert over de tomme øyenhulene, noe som får Anka til å mistenke at de døde mennene muligens er forrædere. Eller tystere?

Fergemannen ror ikke bare de døde over elven til dødsriket i min bok. Han frakter også døde i bil, og driver Gamle Aker begravelsesbyrå, som i boken ligger i Telthusbakken, rett nedenfor Gamle Aker kirke og gravlund. Dette stedet er viktig i boken fordi det skjuler noe for Anka, og er et sted hun har blandede følelser overfor. Og under kirkegården finnes det en 1000 år gammel skatt. Noe som ikke er fantasi, men høyst reelt.

Begravelsesagenten, eller Lille-Terje som han heter, er en litt spesiell fyr. Han driver som sagt et begravelsesbyrå, og har en avtale med politiet om å hente døde som er offer for en forbrytelse eller har tatt sitt eget liv. Dette gjør at Lille-Terje dukker opp på alle åsteder. Dessuten er han løytnant i en avdeling i HV, som politiet benytter når de har øvelse. I tillegg har han en forkjærlighet for Kampen Janitsjar, som betimelig nok underholder ved hvert drapsåsted med sangen: Livets glade gutter.

Som i alle gode krimbøker, ligger det selvfølgelig mye mer under enn det som kommer til overflaten til å begynne med. De tre drepte mennene er ikke uskyldige ofre, og det er mange flere aktører som beveger seg i kulissene og som har noe med dette å gjøre. Ikke bare Lille-Terje. Men også Kjetil Brekke, som til tross for alt som er skrevet i pressen, ikke er Kjell Inge Røkke. Ankas besettelse for denne mannen preger etterforskningen, og gjør at hun kommer på kant med ledelsen ved Oslo politidistrikt, personifisert med visepolitimester Viken. Og selv om noen kanskje tror at Viken er bygget på en virkelig person, vil jeg... Ja, hva vil jeg? Dere får tro hva dere vil ;-)

Slangen i Skatteparadiset, er tittelen på neste del, fordi det viser seg at drapene har knytning til et tvilsomt selskap på De nederlandske antiller. Som igjen har noen løse bånd til en klinikk i Peru og norske bistandsmidler. Etter hvert mistenker Anka at de tre mennene ble drept fordi de hadde tilknytning til en virksomhet de fleste av oss knapt kan forestille oss rekkevidden og grusomheten av.

Sinisa er en annen sentral figur i boken. Han er serbisk politimann som jobber for FNs politistyrke i Kosovo. I utgangspunktet er han her for å lære mer om politiets VIC prosjekt (Very Important Criminal), men etter hvert blir han Ankas viktigste støttespiller. Sinisa bærer, som Anka, på spøkelser fra fortiden. Disse vonde hendelsene preger begge, men knytter dem også sammen.

Matta og Kaja er to spanere som jobber sammen på Utlending. Matta og Kaja er så sterkt knyttet til hverandre at de nesten ikke fungerer hver for seg, og denne avhengigheten viser seg både å være en styrke og en svakhet. Kaja er på sin side fortsatt gift, mens Matta er separert og sliter litt med å tilpasse seg singeltilværelsen. Sammen legger de ut på en jakt, hvor det synlige målet er å finne drapsmannen. Noe som etter hvert bringer dem opp i flere livsfarlige situasjoner. Men deres egentlige motivasjon for å avsløre drapsmannen, er en helt annen...

I delen Ved palassets porter, igjen hentet fra dødsriket i gresk mytologi, konfronterer Anka sin erkefiende Kjetil Brekke med beskyldninger om delaktighet i organhandel, noe man ikke gjør med en så mektig mann uten å ha vanntette bevis. Dette får store konsekvenser for henne. For de som kjenner meg godt, eller har lest tidligere bøker, fremstår nok dette kanskje som et metagrep i historien, og jeg innrømmer at skriveprosessen også har vært en form for selvransakelse. Jeg tror nok Anka har mer av meg i seg enn jeg egentlig vil innrømme.

Øye for øye er siste bok om Anka og Kjetil Brekke. Min neste bok blir en thriller om norsk oljevirksomhet, nordområdene og amerikanernes rakettskjold, og skal hete Haukene. Persongalleriet er helt nytt, og hovedpersonen denne gangen heter Martin Mæle. Men det blir neste år. Og derfor ender boken muligens noe utradisjonelt til å være meg. Men jeg syntes det var en riktig avslutning på fire bøker. Så får vi se om anmelderne og leserne, dere, synes det er en riktig slutt.

Å gå på Karlsvogna

Da jeg var guttunge var det ikke så mange ting jeg hadde respekt for. Himmelhøye trær og høy fart var like tiltrekkende som det motsatte kjønn ble den sommeren jeg fylte fjorten, med det resultat at de fleste somre før det var en endeløs parade av vrikkede ankler, skrubbsår og hjernerystelser. Men det var én ting jeg og alle de små bandittene jeg hang sammen med (alle sønner av politimenn forøvrig) virkelige hadde respekt for, og det var Karlsson. Ikke han på taket. Han brydde vi oss filla om. Limet, derimot. Karlssons lim. Det var noe vi behandlet både med respekt og ærbødighet. I tilegg til frykt. Limet som klistret sammen fingrene umiddelbart, og etterlot deg med tommel og pekefinger i en evig O, som om det var det verste du kunne oppleve, og alt som kom i etterkant ville være helt OK til sammenligning. Det man frykter, tiltrekkes man som kjent av, og våre eksperimenter med Karlsson medførte mange opprivende episoder, bokstavelig talt, hvor limet vant og huden ga etter.

I dag, tretti+ år senere, innser jeg at Karlsson fortsetter å sette sitt preg på tilværelsen. Riktignok med en helt annen ham, men minst like effektivt. Penger er limet som binder oss sammen i dag. Eller klisteret mange havner i. Noen sniffer det til og med opp i nesa i form av kokain, slik en del unge mennesker gjorde med limet tidligere. Enkelte lærer kanskje av egne feil, men de færreste lærer dessverre av andres. Kokainbruken er tredoblet, amfetaminbruken doblet ifølge Aftenposten. Og for bandeledere bak lås og slå er det business as usual. Fengslene utgjør utelukkende nye kontorlokaler for hardbarkede kriminelle som vet å utnytte et voksende marked. Og soningen utgjør ingen hindring for narkotikaomsetningen. Det hjelper lite å splitte opp etablerte nettverk ved å spre medlemmene over flere soningsanstalter, heller. Nye nettverk opprettes hurtig, gjerne på tvers av tidligere konkurrerende konstellasjoner, og går ikke glipp av en eneste nese. Penger er også her et effektivt lim, hurtigvirkende og sterkt. Minst like slagkraftig som Karlsson i gamle dager.

Sykluser med narkotikamisbruk begynner når en ny generasjon ikke lenger husker konsekvensene de som kom før dem opplevde, og slutter når brukerne oppdager at de blir syke. Misbrukere har også en tendens til å rekruttere nye, og narkotikamisbruk kan derfor ses på som en smittsom sykdom. I 1960 hadde man bare problemer med alkohol, men mot slutten av syttitallet hadde de fleste glemt hvorfor folk sluttet å bruke kokain på tjuetallet, og syklusen startet igjen. På midten av syttitallet solgte Medellin-kartellet 40 kilo kokain i uken, fem år senere var omsetningen flere hundre kilo. Og da crack kom på banen, ble det omsatt flere tonn ukentlig. Og nå er epidemien i gang igjen.

Overflod og tilgang på altfor mye penger er kanskje som å sniffe Karlssons lim. Det gjør noe med hukommelsen. Og noe med dømmekraften. Slik at det som har vært er glemt, og vi starter på’n igjen uten å ha lært noen verdens ting av tidligere generasjoners erfaringer. Det er når jeg ser nyrike nordmenns hemningsløse omgang med dop som forårsaker dødsfall og dype psykoser, nærmest uhindret levert av allerede fengslede bandeledere, at jeg lengter tilbake til den tiden Karlsson ga meg frysninger på ryggen og sammenklistrede fingre. Da risikerte man tross alt ikke mer enn å miste det ytterste hudlaget. Å gå på vannvogna sier man når noen velger å entre en alkoholfri periode. Kanskje dagens lemfeldige omgang med partydop kan betegnes som å gå på Karlsvogna.