Det som som oftest skiller slanke mennesker fra overvektige, er at de er mer fysisk aktive. Ergo er løsningen for vektnedgang å bevege seg mer. Men hva om vi ser på det fra en annen vinkel, og sier at mennesker er fysisk aktive fordi de er slanke? Det er en rimelig antakelse. Det sier seg selv at det er mye enklere å motivere seg for å gå, løpe, sykle, osv., hvis man ikke har så mye å dra på. Ta på deg en tretti kilo tung ryggsekk og så hvor morsomt det er å løpe.
To sider av samme sak, men en viktig skillnad når du velger en strategi for å gå ned i vekt.
Det er jo mye lettere å være fysisk aktiv hvis formen er bedre. Har du bedre kondisjon og litt mer muskelmasse, er det åpenbart lettere å være i bevegelse, selv med tretti kilo ekstra på kroppen.
Se på kroppen din som en peis, hvor maten du spiser brenner opp. Alle som har forsøkt å fyre opp i et ildsted, vet at det er viktig med oksygentilførsel. Uten tilgang på luft, brenner det veldig dårlig uansett hvor mye ved du hiver på. Slik er det også med kroppen. Hvis transporten av oksygen ut til muskelvevet er begrenset, forbrenner du lite.
Med disse to forutsetningene til grunn, er det åpenbart hensiktsmessig å forbedre kondisjonen, eller oksygenopptaket, og den desidert mest effektive måten å oppnå det på er å trene intervaller med høy intensitet. Om du sykler, går i motbakke eller sykler er uvesentlig, så lenge du sørger for å presse pulsen så høyt opp at du ikke føler for å snakke lenger. Hvis du gjør det tre ganger per uke, vil du i løpet av en tiukers periode ha forbedret oksygenopptaket dramatisk og orke og ha lyst til å være mer fysisk aktiv. Intervalltrening vil, i tillegg til å bedre kondisjonen mer effektivt enn trening med lavere intensitet, også være mer skånsomt for kroppen. Kortere varighet gir mindre risiko for belastningsskader.
Det er også fornuftig å trene styrke hvor minimumsbelastningen er 65% av det du klarer å løfte én gang. Mer muskelmasse gir økt forbrenning (større ovn). Dessuten får du en kraftigere "motor", som det er mye morsommere å bruke. I tillegg gir styrketrening et mer robust skjelett.
Og hvis ikke det er nok til å motivere deg, så viser alle studier at kondisjon- og styrketrening påvirker hjernen og gjør deg mer intelligent.
mandag 21. februar 2011
fredag 4. februar 2011
Dead butt syndrome
Er rumpa di død, eller på god vei til å trekke sitt siste sukk (eller siste sammentrekning, normale muskelkontraksjoner)?
Prøv følgende:
Legg hånda på hofta, ta et steg fram og legg merke til hva som skjer med baken når du plasserer foten på underlaget. Kan du kjenne at muskelen (i dette tilfellet gluteus medius) trekker seg sammen (går innover)?
Et vanlig syndrom hos personer som løper mye, og bedriver lite styrketrening, er "dead butt syndrome". Gluteus medius trekker seg ikke sammen som den skal, og dermed blir hofta og bekkenet ustabilt. Andre muskler, deriblandt en liten røver ved navn Tensor Fascia Latae, tar over oppgaven med å stabilsere hofte og bekken, og blir fort overbelastet. Dette vil da medføre kneproblemer, og i noen tilfeller smerter i legg, ankel og under fotsålen.
All bevegelse som innebærer bruk av bein, starter i nedre del av magen og i hofte/bekken. Løp, ski, skøyter, sykling, osv. Ved å styrke disse musklene f.eks gjennom slyngetrening (red cord), vil du få bedre resultater og forebygge skader. Gå inn på www.redcord.no for tips om øvelser.
Hvis du vil vite mer om dette, i tillegg til en rekke andre ting om riktig trening, restitusjon, kosthold og hvordan stress og hormonbalanse påvirker kroppen, bør du få med deg foredraget mitt førstkommende tirsdag (8.2) kl 18:00 på Skullerud Sport Senter.
Ha en stressfri helg!
Prøv følgende:
Legg hånda på hofta, ta et steg fram og legg merke til hva som skjer med baken når du plasserer foten på underlaget. Kan du kjenne at muskelen (i dette tilfellet gluteus medius) trekker seg sammen (går innover)?
Et vanlig syndrom hos personer som løper mye, og bedriver lite styrketrening, er "dead butt syndrome". Gluteus medius trekker seg ikke sammen som den skal, og dermed blir hofta og bekkenet ustabilt. Andre muskler, deriblandt en liten røver ved navn Tensor Fascia Latae, tar over oppgaven med å stabilsere hofte og bekken, og blir fort overbelastet. Dette vil da medføre kneproblemer, og i noen tilfeller smerter i legg, ankel og under fotsålen.
All bevegelse som innebærer bruk av bein, starter i nedre del av magen og i hofte/bekken. Løp, ski, skøyter, sykling, osv. Ved å styrke disse musklene f.eks gjennom slyngetrening (red cord), vil du få bedre resultater og forebygge skader. Gå inn på www.redcord.no for tips om øvelser.
Hvis du vil vite mer om dette, i tillegg til en rekke andre ting om riktig trening, restitusjon, kosthold og hvordan stress og hormonbalanse påvirker kroppen, bør du få med deg foredraget mitt førstkommende tirsdag (8.2) kl 18:00 på Skullerud Sport Senter.
Ha en stressfri helg!
tirsdag 25. januar 2011
Når kroppen blir et fengsel...
Vi ønsker alle en frisk og velfungerende kropp. Kanskje mer enn noe annet. Men for mange og stadig flere ender kroppen opp som et fengsel i stedet for en tumleplass for livsglede. Og for en økende andel av befolkningen fungerer ikke nøkkelen til fengselsporten, nemlig insulin.
Insulin er et hormon som produseres i bukspyttkjertelen . Det gjør kroppen i stand til å lagre sukker (glykogen) i vevene, og da særlig i muskelcellene. Kroppen bruker glykogenet til å utføre arbeid. Du vet, løpe, hoppe, klatre, svømme, osv.
En livsførsel som innebærer lite fysisk aktivitet med et kosthold som hovedsaklig består av sukker, hvitt brød, pasta og andre "raske" karbohydrater, vil over tid medføre at nøkkelen (insulinet) ikke lenger fungerer som den skal. Låsen insulinet skal åpne sitter på porten til cellene som trenger glykogenet som drivstoff, og denne blir mer og mer rusten hvis du spiser feil og trimmer lite.
Hva skjer da?
Jo, i en periode vil bukspyttkjertelen forsøke å kompensere for dette ved å produsere mer insulin. Det hjelper dårlig. Nøkkelen fungerer jo ikke. Dermed blir glykogenet (maten) lagret som fett og cellene er fortsatt sultne. Det høye nivået av insulin i blodbanen fører til lavt blodsukker, og du blir slapp og trøtt og stimulert til å spise mer. I tillegg medfører det høye insulinnivået til at fettcellene ikke klarer å holde på den lagrede energien, og dermed blir det for høyt nivå av fettsyrer i blodet, noe som igjen leder til avleiring i blodårene med økt risiko for hjerte- og karsykdommer.
Så hvordan skal du få reparert låsen?
Ved å spise mer fornuftig og bevege deg mer. Og det har du hørt mange ganger før. Noe som er lett i teori og vanskelig i praksis.
På Skullerud Sport Senter er hardt arbeid og tålmodighet to av kjerneverdiene, fordi nøkkelen til et friskt og godt liv krever begge deler. For å si det enkelt, hvis du ikke plager kroppen din, vil kroppen plage deg. Og det finnes dessverre ingen enkle og raske løsninger.
Når det er sagt, vil jeg anbefale å starte i det små. Altfor drastiske endringer i livsførsel, ender som regel med kort varighet og du er raskt tilbake til start. Begynn med å kutte ut sukker og hvetebakst, og spis mer av protein (fisk, kylling, egg) og sunt fett (nøtter, avokado). Tren 2-3 ganger i uken med en times varighet. Kombiner kondisjon- og styrketrening, og sørg for at du jobber så hardt at du blir skikkelig andpusten. Høy intensitet, kort varighet og korte pauser. Ikke overdriv, da mister du raskt motivasjonen og risikerer skader.
I tillegg kan det hjelpe å ta tilskudd av essensielle fettsyrer (tran), og mineraler som magnesium, krom og sink.
Helt til slutt, stress ned. Det kan du lese mer om i mitt forrige innlegg.
Insulin er et hormon som produseres i bukspyttkjertelen . Det gjør kroppen i stand til å lagre sukker (glykogen) i vevene, og da særlig i muskelcellene. Kroppen bruker glykogenet til å utføre arbeid. Du vet, løpe, hoppe, klatre, svømme, osv.
En livsførsel som innebærer lite fysisk aktivitet med et kosthold som hovedsaklig består av sukker, hvitt brød, pasta og andre "raske" karbohydrater, vil over tid medføre at nøkkelen (insulinet) ikke lenger fungerer som den skal. Låsen insulinet skal åpne sitter på porten til cellene som trenger glykogenet som drivstoff, og denne blir mer og mer rusten hvis du spiser feil og trimmer lite.
Hva skjer da?
Jo, i en periode vil bukspyttkjertelen forsøke å kompensere for dette ved å produsere mer insulin. Det hjelper dårlig. Nøkkelen fungerer jo ikke. Dermed blir glykogenet (maten) lagret som fett og cellene er fortsatt sultne. Det høye nivået av insulin i blodbanen fører til lavt blodsukker, og du blir slapp og trøtt og stimulert til å spise mer. I tillegg medfører det høye insulinnivået til at fettcellene ikke klarer å holde på den lagrede energien, og dermed blir det for høyt nivå av fettsyrer i blodet, noe som igjen leder til avleiring i blodårene med økt risiko for hjerte- og karsykdommer.
Så hvordan skal du få reparert låsen?
Ved å spise mer fornuftig og bevege deg mer. Og det har du hørt mange ganger før. Noe som er lett i teori og vanskelig i praksis.
På Skullerud Sport Senter er hardt arbeid og tålmodighet to av kjerneverdiene, fordi nøkkelen til et friskt og godt liv krever begge deler. For å si det enkelt, hvis du ikke plager kroppen din, vil kroppen plage deg. Og det finnes dessverre ingen enkle og raske løsninger.
Når det er sagt, vil jeg anbefale å starte i det små. Altfor drastiske endringer i livsførsel, ender som regel med kort varighet og du er raskt tilbake til start. Begynn med å kutte ut sukker og hvetebakst, og spis mer av protein (fisk, kylling, egg) og sunt fett (nøtter, avokado). Tren 2-3 ganger i uken med en times varighet. Kombiner kondisjon- og styrketrening, og sørg for at du jobber så hardt at du blir skikkelig andpusten. Høy intensitet, kort varighet og korte pauser. Ikke overdriv, da mister du raskt motivasjonen og risikerer skader.
I tillegg kan det hjelpe å ta tilskudd av essensielle fettsyrer (tran), og mineraler som magnesium, krom og sink.
Helt til slutt, stress ned. Det kan du lese mer om i mitt forrige innlegg.
søndag 2. januar 2011
Det irriterende og farlige magefettet
Det er januar, et nytt år, jula er over, og mange har ambisjoner om å kvitte seg med litt fett, legge på seg mer muskler og leve litt sunnere. Treningssentrene, også Skullerud Sport Senter, har rekordhøye besøkstall og det mangler ikke på gode forsetter. Dessverre dabber dette erfaringsmessig av etter hvert som våren nærmer seg. Veldig mange går på med krum hals og sliter seg gjennom flere treningsøkter i uka uten å få de resultatene de håpet på.
Kjenner du deg igjen? Hvorfor er det sånn?
Vi blir jo tutet ørene fulle av at det eneste som virker og som gir varig endring i kroppssammensetningen, er å bevege seg mer og spise mindre. Dette har vært anbefalingene de siste femti årene, men like fullt blir befolkningen tjukkere og tjukkere.
Er det langt mellom liv og lære for de fleste av oss, eller er det slik at helt sentrale faktorer er utelatt og ukjent for de fleste?
For å svare på det, er det viktig å gi en kort og enkel innføring i hvordan hormonene påvirker kroppen vår, og jeg skal konsentrere meg om et helt sentralt: kortisol.
Kortisol uskilles fra to kjertler som sitter på toppen av nyrene og kalles populært for stresshormonet. Når hjernen registrerer at du er i "fare" setter den kroppen i alarmberedskap ved å skille ut kortisol og adrenalin. Adrenalinet øker blandt annet hjerterytmen og gjør deg klar til å flykte eller slåss, mens kortisol er et signal til leveren om å frigjøre glykogen (sukker) og øker utskillelsen av triglyserider (fettsyrer) fra fettlagrene, slik at det skal være nok tilgjengelig drivstoff for musklene. Når leveren frigjør glykogen, vil bukspyttkjertelen skille ut insulin som er et hormon som er helt nødvendig for å få glykogenet inn i muskelcellene. Dette er en helt livsnødvendig prosess, men det fordrer at du faktisk benytter "drivstoffet" som flyter rundt med blodet. At du flykter eller slåss, eller er fysisk aktiv med andre ord.
Problemet er at de farene som du utsettes for i dag, det hjernen oppfatter som fare, er helt annerledes enn hva kroppen er konstruert for. Psykologisk stress som bekymring for ubetalte regninger, dårlig samvittighet for alt du skulle ha gjort, osv, setter kroppen din i alarmberedskap, uten at all den tilgjengelige energien som strømmer rundt i blodbanen blir benyttet. Muskelcellene er allerede fulle av "drivstoff", dermed må glykogenet og fettsyrene lagres igjen, og det mest naturlige stedet er midjen, fordi fettcellene som er plassert der lagrer og frigjør triglyserider raskere enn fettcellene på resten av kroppen. Det er med andre ord et raskt tilgjengelig fettlager.
Nivåene av kortisol er naturlig høyere om morgenen og lavere om kvelden, fordi det ikke bare er stress som frigjør dette hormonet. Sult gjør det samme. Når du våkner om morgenen har du fastet hele natten og kroppen trenger energi fra lagrene, dermed stiger konsentrasjonen av kortisol. Det betyr i praksis at hvis du ikke spiser frokost og lar det gå altfor lang tid mellom måltidene, vil du skille ut for mye kortisol. Som igjen frigjør glykogen fra leveren og triglyserider fra fettlagrene, som igjen ender opp på magen hvis du stort sett sitter stille hele dagen.
Så hva skal du gjøre?
Spis frokost, og ofte og lite av gangen utover dagen. Helst hver tredje time. Velg mat som kroppen bruker lang tid på å bryte ned, med andre ord fullkornsprodukter, protein og fett (helst umettet fra fisk, nøtter, avokado). Spis litt mindre av karbohydrater og unngå raffinerte produkter som sukker og hvetemel, og innta mer protein og fett. Tren med høy intensitet og kort varighet, og lær deg avspenningsteknikker. Hva med å prøve yoga? Eller tren på tilstedeværelse, eller med andre ord konsentrer deg hundre prosent om det du holder på med akkurat nå. Da vil du være på god vei til å nå de målene du har satt deg.
Hvis du fortsatt er i tvil, så vit det at kortisol også bryter ned muskulatur som omdannes til "drivstoff", som igjen blir lagret som fett på magen.
I mitt neste innlegg skal jeg fortelle deg litt mer om insulin og hvordan dette hormonet påvirker kroppen din. Så følg med :-)
Godt nyttår og god trening.
Kjenner du deg igjen? Hvorfor er det sånn?
Vi blir jo tutet ørene fulle av at det eneste som virker og som gir varig endring i kroppssammensetningen, er å bevege seg mer og spise mindre. Dette har vært anbefalingene de siste femti årene, men like fullt blir befolkningen tjukkere og tjukkere.
Er det langt mellom liv og lære for de fleste av oss, eller er det slik at helt sentrale faktorer er utelatt og ukjent for de fleste?
For å svare på det, er det viktig å gi en kort og enkel innføring i hvordan hormonene påvirker kroppen vår, og jeg skal konsentrere meg om et helt sentralt: kortisol.
Kortisol uskilles fra to kjertler som sitter på toppen av nyrene og kalles populært for stresshormonet. Når hjernen registrerer at du er i "fare" setter den kroppen i alarmberedskap ved å skille ut kortisol og adrenalin. Adrenalinet øker blandt annet hjerterytmen og gjør deg klar til å flykte eller slåss, mens kortisol er et signal til leveren om å frigjøre glykogen (sukker) og øker utskillelsen av triglyserider (fettsyrer) fra fettlagrene, slik at det skal være nok tilgjengelig drivstoff for musklene. Når leveren frigjør glykogen, vil bukspyttkjertelen skille ut insulin som er et hormon som er helt nødvendig for å få glykogenet inn i muskelcellene. Dette er en helt livsnødvendig prosess, men det fordrer at du faktisk benytter "drivstoffet" som flyter rundt med blodet. At du flykter eller slåss, eller er fysisk aktiv med andre ord.
Problemet er at de farene som du utsettes for i dag, det hjernen oppfatter som fare, er helt annerledes enn hva kroppen er konstruert for. Psykologisk stress som bekymring for ubetalte regninger, dårlig samvittighet for alt du skulle ha gjort, osv, setter kroppen din i alarmberedskap, uten at all den tilgjengelige energien som strømmer rundt i blodbanen blir benyttet. Muskelcellene er allerede fulle av "drivstoff", dermed må glykogenet og fettsyrene lagres igjen, og det mest naturlige stedet er midjen, fordi fettcellene som er plassert der lagrer og frigjør triglyserider raskere enn fettcellene på resten av kroppen. Det er med andre ord et raskt tilgjengelig fettlager.
Nivåene av kortisol er naturlig høyere om morgenen og lavere om kvelden, fordi det ikke bare er stress som frigjør dette hormonet. Sult gjør det samme. Når du våkner om morgenen har du fastet hele natten og kroppen trenger energi fra lagrene, dermed stiger konsentrasjonen av kortisol. Det betyr i praksis at hvis du ikke spiser frokost og lar det gå altfor lang tid mellom måltidene, vil du skille ut for mye kortisol. Som igjen frigjør glykogen fra leveren og triglyserider fra fettlagrene, som igjen ender opp på magen hvis du stort sett sitter stille hele dagen.
Så hva skal du gjøre?
Spis frokost, og ofte og lite av gangen utover dagen. Helst hver tredje time. Velg mat som kroppen bruker lang tid på å bryte ned, med andre ord fullkornsprodukter, protein og fett (helst umettet fra fisk, nøtter, avokado). Spis litt mindre av karbohydrater og unngå raffinerte produkter som sukker og hvetemel, og innta mer protein og fett. Tren med høy intensitet og kort varighet, og lær deg avspenningsteknikker. Hva med å prøve yoga? Eller tren på tilstedeværelse, eller med andre ord konsentrer deg hundre prosent om det du holder på med akkurat nå. Da vil du være på god vei til å nå de målene du har satt deg.
Hvis du fortsatt er i tvil, så vit det at kortisol også bryter ned muskulatur som omdannes til "drivstoff", som igjen blir lagret som fett på magen.
I mitt neste innlegg skal jeg fortelle deg litt mer om insulin og hvordan dette hormonet påvirker kroppen din. Så følg med :-)
Godt nyttår og god trening.
tirsdag 30. november 2010
Uttøyning etter trening - gjør det noen forskjell?
Med en time til rådighet før jeg skal holde foredrag i Ålesund for Nordea om organisert kriminalitet og kriminalitetstrender, er det en god anledning til å skrive litt om uttøyning etter trening. Ikke fordi det er en direkte sammenheng mellom foredraget mitt og teamet i dagens blogginnlegg, selv om individene jeg skal foredra om er gode på å tøye helt andre ting enn skjelettmuskulaturen. Heller fordi jeg plutselig har en hel time til rådighet.
Det er gjort mange studier på effekten av å tøye skjelettmuskulaturen, og ingen av dem kan konkludere med at det har noe for seg når det gjelder ytelse (prestasjon) og skadeforbygging Det man er helt sikre på, er at det ikke reduserer muskelstølhet (treningsverk). Tvert i mot kan tøyning rett etter hard styrketrening forlenge restitusjonstiden, slik at det tar lenger tid å bygge seg opp igjen.
Så hvorfor i all verden skal du tøye da?
Jo, fordi det er én ting tøyning gjør for deg, og det er å opprettholde bevegelsesutslaget i leddet. Redusert bevegelighet kan medføre plager og smerter. Forkortet hamstring (bakside lår), kan gi ryggplager og redusert steglengde. Forkortet hofteleddsbøyer kan tippe bekkenet fram og gi ryggsmerter, og forkortet pectoralis minor (den lille brystmuskelen) kan gi deg en lut holdning og medføre nakke- og skuldersmerter. Og en forkortet akillessene kan gi smerter når du løper.
Du bør derfor så absolutt sette av tid til å tøye. Ikke rett etter hard styrketrening, men gjerne etter en kondisjonsøkt. Nå er det enkelte som vil hevde at du ved å trene styrke med fullt leddutslag samtidig tøyer muskelen, og det er riktig. Men det fordrer at du trener med korrekt utførelse og helst med frie vekter fordi maskinene ofte reduserer leddutslaget hvis de ikke er helt korrekt innstilt. Det krever med andre ord en del kunnskap å trene på den måten, og da vil jeg anbefale profesjonell hjelp i form av en personlig trener. Det enkleste er derfor å sørge for å tøye med jevne mellomrom for å forebygge plager.
Når det gjelder selve uttøyningen, viser studier at det er tilstrekkelig med 30 sekunder. Så du trenger ikke å sette av all verdens tid til det. Neste gang du trener kondisjon, gjør deg selv en tjeneste og tøy ut. Og ikke glem, utsiden av hofta (Tensor fascia latae), den lille muskelen har en lang sene som er festet under kneet og kan gi knesmerter hvis den blir for kort. Likeledes forside lår, de fire musklene (Quadriceps) kan også gi knesmerter hvis de er for korte.
God trening (og tøyning)!
torsdag 18. november 2010
Om lykkefølelse og tilstedeværelse
Lykkefølelse er noe som kommer og går, og for mange er ens sinnsstemning like uforutsigbar og skiftende som været på vestlandet.
Lykken ligger i øyeblikket hevder de som har greie på det, og nå er det vitenskaplig dokumentert at de har delvis rett. Den finnes i øyeblikket, hvis du er hundre prosent mentalt til stede. Når tankene flyr av gårde, tar de også med seg lykkefølelsen. Uansett hva du tenker på. Det er altså ingen forskjell på om du tenker på ubetalte regninger eller en forestående begivenhet som ferie eller hyggelige helgeplaner. Hvis tankene er et annet sted enn der du fysisk befinner deg, svinner den gode lykkefølelsen.
Hundre prosent tilstedeværelse kalles for flyt og gjør deg mer konsentrert og fokusert, og gjør deg lykkelig. Dessuten vil de menneskene som er sammen med deg få mer positive følelser overfor deg og føle seg sett, og således er det en vinn-vinn-situasjon.
Helsemessige gevinster er det også i hundre prosent tilstedeværelse, eller flyt. Det senker nivåene av stresshormoner som kortisol og adrenalin, noe som igjen styrker immunforsvaret, bevarer muskelmassen og hindrer at du legger på deg det farlige magefettet.
Tenk på det neste gang tankene flyr i alle retninger og du ikke konsentrerer deg om det du holder på med. Eller den du snakker med.
Les mer på: http://www.nytimes.com/2010/11/16/science/16tier.html?_r=2
fredag 22. oktober 2010
Om flytsone, grilling, sex og sånt...
Altfor mange har samme forhold til kondisjonstrening som til grilling. Når grillen er klar, er de allerede ferdig med å svi maten. Eller til sex for den saks skyld. Samme greia der. Disse to eksemplene er kanskje mest aktuelle for menn (beklager kjønnsdiskrimineringen), men det er som oftest menn som utroper seg selv til grillkonger eller sengehester.
Likeledes med kondisjonstrening, men her er begge kjønn like gode (eller dårlige). Når kroppen omsider er i flytsonen, er økten over.
Hva er så flytsone i forbindelse med trening?
Det er en fysisk tilstand hvor kroppen er hundre prosent klar til hard fysisk aktivitet. Blodgjennomstrømmingen er optimal og endorfinene gir deg en euforisk følelse.
Hvordan kommer du dit?
De fleste har hørt om oppvarming, selv om mange tror at det bare dreier seg om å bli litt svett i panna. Men de færreste er varme i treningsmessig forstand etter å ha jogget eller syklet i underkant av et kvarter. Oppvarming er forberedelse til hard fysisk aktivitet og fordrer at du presser pulsen opp til det nivået du skal trene på, samt aktiverer de muskelfibrene som skal trenes. Rolig jogging krever ikke mer en rundt 20 prosent av muskelfibrene (fibertype 1, langsomme og utholdende), mens hurtig løp eller spurt innebærer at fiber 2A (raskere, litt mindre utholdende )og 2X (veldig raske, lite utholdende) også må jobbe. I praksis betyr det at du må løpe (hvis det er foretrukken aktivitet) like fort og like bratt på slutten av oppvarmingen som du skal under treningen. En god regel er at du skal bli skikkelig andpusten under oppvarmingen, men ikke sliten.
Er det nok?
Nei. Kroppen trenger som regel mer tid på å komme i flytsonen. Ofte ti-femten minutter til, og det fordrer at du presser pulsen opp mot 90% av makspuls. Husk at pulsen aldri er null, da er du død. Du må derfor ta hensyn til hvilepulsen din. Hvis hvilepuls er 40 og makspuls er 180, da har du et treningsintervall på 140 slag. Ti prosent av 140 er 14. 180 (makspuls) - 14 = 166 (90 %).
Når vet du at du er i flytsonen?
Hvis du kan jobbe på 90% av makspuls uten av det føles ubehagelig, er du mest sannsynlig i flytsonen. Dessuten vil du oppleve, hvis du trener intervaller, at pulsen raskt stiger opp til dette nivået etter pausen. Mye kjappere enn når du ikke er i flytsonen.
I flytsonen er kroppen optimalt innstilt for å prestere. Blodgjennomstrømmingen er ideell, og kroppen skiller ut store mengder endorfin som gjør deg lykkelig under trening. Ikke bare etterpå.
I disse dager hvor alt skal skje raskt; grilling, sex, trening, osv, er det på tide å stoppe opp og tenke gjennom hva du går glipp av. Ro ned, bruk mer tid, og nyt mer. Uansett om det er snakk om mat, elskov eller trening.
Opplev livet, ikke bare ras gjennom det som om det venter noe mer innbydende på den andre siden.
Likeledes med kondisjonstrening, men her er begge kjønn like gode (eller dårlige). Når kroppen omsider er i flytsonen, er økten over.
Hva er så flytsone i forbindelse med trening?
Det er en fysisk tilstand hvor kroppen er hundre prosent klar til hard fysisk aktivitet. Blodgjennomstrømmingen er optimal og endorfinene gir deg en euforisk følelse.
Hvordan kommer du dit?
De fleste har hørt om oppvarming, selv om mange tror at det bare dreier seg om å bli litt svett i panna. Men de færreste er varme i treningsmessig forstand etter å ha jogget eller syklet i underkant av et kvarter. Oppvarming er forberedelse til hard fysisk aktivitet og fordrer at du presser pulsen opp til det nivået du skal trene på, samt aktiverer de muskelfibrene som skal trenes. Rolig jogging krever ikke mer en rundt 20 prosent av muskelfibrene (fibertype 1, langsomme og utholdende), mens hurtig løp eller spurt innebærer at fiber 2A (raskere, litt mindre utholdende )og 2X (veldig raske, lite utholdende) også må jobbe. I praksis betyr det at du må løpe (hvis det er foretrukken aktivitet) like fort og like bratt på slutten av oppvarmingen som du skal under treningen. En god regel er at du skal bli skikkelig andpusten under oppvarmingen, men ikke sliten.
Er det nok?
Nei. Kroppen trenger som regel mer tid på å komme i flytsonen. Ofte ti-femten minutter til, og det fordrer at du presser pulsen opp mot 90% av makspuls. Husk at pulsen aldri er null, da er du død. Du må derfor ta hensyn til hvilepulsen din. Hvis hvilepuls er 40 og makspuls er 180, da har du et treningsintervall på 140 slag. Ti prosent av 140 er 14. 180 (makspuls) - 14 = 166 (90 %).
Når vet du at du er i flytsonen?
Hvis du kan jobbe på 90% av makspuls uten av det føles ubehagelig, er du mest sannsynlig i flytsonen. Dessuten vil du oppleve, hvis du trener intervaller, at pulsen raskt stiger opp til dette nivået etter pausen. Mye kjappere enn når du ikke er i flytsonen.
I flytsonen er kroppen optimalt innstilt for å prestere. Blodgjennomstrømmingen er ideell, og kroppen skiller ut store mengder endorfin som gjør deg lykkelig under trening. Ikke bare etterpå.
I disse dager hvor alt skal skje raskt; grilling, sex, trening, osv, er det på tide å stoppe opp og tenke gjennom hva du går glipp av. Ro ned, bruk mer tid, og nyt mer. Uansett om det er snakk om mat, elskov eller trening.
Opplev livet, ikke bare ras gjennom det som om det venter noe mer innbydende på den andre siden.
torsdag 21. oktober 2010
We all ned the clowns to make us laugh...
... sang Journey i låta "Faithfully", og det er veldig sant. Et smil og latter er den korteste veien mellom to mennesker, og det frigjør endorfiner og senker nivået av stresshormoner.
Men jeg tror også det er viktig at du tør å være klovn i ditt eget liv. Å le av seg selv og dele en pinlig historie med andre er den beste og mest forløsende form for humor. Selvironi, med andre ord.
Vi er alle så fanatisk opptatt av å opprettholde en fasade av vellykkethet at vi knapt tør å vise våre svake sider. I hvert fall sliter jeg med det.
Men et av de viktigste grepene du kan gjøre, og må foreta deg, hvis du ønsker å skrive historier, enten det er for film eller tv, eller en bok, er å gi karakterene (menneskene i historien) en svakhet. Hvorfor? Fordi det er nesten umulig å bli glad i og ha empati for et menneske som ikke har "feil". Da framstår de som supermennesker som vi alle har store vanskeligheter med å like. Og litteraturen er en god referanse. Det er jo konsentrert og destillert virkelighet. Dens formål er å belyse sider av livet ved å filtrere bort alle de andre aspektene som er en naturlig del av det å leve, slik at vi tydeligere ser temaet som tas opp og kan reflektere over det.
Hvis det er slik at du ikke kan bli glad i og ha empati for karakterer uten svakheter når du leser en bok eller ser en film/tv-serie, er det ikke noe annerledes i virkeligheten. Har du tenkt over det? Det er først når du tør å vise dine svake sider, blottlegge deg, gjerne ved å opptre litt som klovn i eget liv, at du vil oppnå det vi alle hungrer etter: Bekreftelse. Å bli sett. Elsket.
Så tenk over det neste gang du gjør noe "dumt". Del det med andre. Le av det. Le av deg selv. Det er utrolig befriende og rører ved andre. Og det gjør det så mye enklere å tråkke utenfor komfortsonen (les mer om det i mitt forrige innlegg).
Vi trenger alle klovner i livet vårt, og vi trenger å ta den rollen selv fra tid til annen.
Men jeg tror også det er viktig at du tør å være klovn i ditt eget liv. Å le av seg selv og dele en pinlig historie med andre er den beste og mest forløsende form for humor. Selvironi, med andre ord.
Vi er alle så fanatisk opptatt av å opprettholde en fasade av vellykkethet at vi knapt tør å vise våre svake sider. I hvert fall sliter jeg med det.
Men et av de viktigste grepene du kan gjøre, og må foreta deg, hvis du ønsker å skrive historier, enten det er for film eller tv, eller en bok, er å gi karakterene (menneskene i historien) en svakhet. Hvorfor? Fordi det er nesten umulig å bli glad i og ha empati for et menneske som ikke har "feil". Da framstår de som supermennesker som vi alle har store vanskeligheter med å like. Og litteraturen er en god referanse. Det er jo konsentrert og destillert virkelighet. Dens formål er å belyse sider av livet ved å filtrere bort alle de andre aspektene som er en naturlig del av det å leve, slik at vi tydeligere ser temaet som tas opp og kan reflektere over det.
Hvis det er slik at du ikke kan bli glad i og ha empati for karakterer uten svakheter når du leser en bok eller ser en film/tv-serie, er det ikke noe annerledes i virkeligheten. Har du tenkt over det? Det er først når du tør å vise dine svake sider, blottlegge deg, gjerne ved å opptre litt som klovn i eget liv, at du vil oppnå det vi alle hungrer etter: Bekreftelse. Å bli sett. Elsket.
Så tenk over det neste gang du gjør noe "dumt". Del det med andre. Le av det. Le av deg selv. Det er utrolig befriende og rører ved andre. Og det gjør det så mye enklere å tråkke utenfor komfortsonen (les mer om det i mitt forrige innlegg).
Vi trenger alle klovner i livet vårt, og vi trenger å ta den rollen selv fra tid til annen.
onsdag 20. oktober 2010
Komfortsonen - et godt sted å være?
Komfortsonen er der du føler deg trygg, hvor du mestrer de utfordringene du får i fanget. Dine evner og ferdigheter er i harmoni med kravene som stilles, og du har en god mestringsfølelse. Og det er jo bra. Det er et godt sted å være.
Men...
Hva skjer med komfortsonen din hvis du aldri tråkker utenfor? Jo, den krymper. Hvis du aldri utfordrer deg selv og gjør ting du ikke føler at du helt mestrer, vil det over tid bli trangere og trangere i komfortsonen. Til slutt en tvangstrøye.
Tenk på hvordan du levde da du var barn. Hva du turte å gjøre. Hoppe fra ti-meteren. Klatre i trær og dykke ned på flere meter dyp for å se hvor lenge du kunne holde pusten. Sykle uten å holde i styret. Lære å spille gitar, eller synge. Løpe til du hev etter pusten og rulle i gresset til det gikk helt rundt for deg. Kjøre berg-og dalbane med hendene i været mens du følte en skrekkblandet fryd.
Tør du det i dag? I voksen alder?
Gjennom barndommen og ungdomsårene utvidet du komfortsonen og mestret stadig mer. Opplever du det samme i dag, eller er det slik at du stadig tør mindre? I så fall er du ikke alene. De fleste blir mindre eventyrlystne og reddere med alderen. Mer forsiktig. Fornuftig.
Se på komfortsonen som et univers som utvider seg når du utfordrer deg selv, og som krymper når du slutter med det. Hvis komfortsonen er et godt sted å være, bør du aldri slutte å gjøre ting du til å begynne med føler deg ukomfortabel med.
Vi er alle vanedyr som finner trygghet i å oppholde oss der vi føler oss trygge, men det er aldri for sent å bli trygg på nye ting. Det er bare å tørre å mislykkes, å "dumme" seg ut, for hva er det verste som kan skje? At du får en morsom historie å fortelle i lystig lag.
Det er ingen grunn til å vente. Bare å hoppe i det.
Men...
Hva skjer med komfortsonen din hvis du aldri tråkker utenfor? Jo, den krymper. Hvis du aldri utfordrer deg selv og gjør ting du ikke føler at du helt mestrer, vil det over tid bli trangere og trangere i komfortsonen. Til slutt en tvangstrøye.
Tenk på hvordan du levde da du var barn. Hva du turte å gjøre. Hoppe fra ti-meteren. Klatre i trær og dykke ned på flere meter dyp for å se hvor lenge du kunne holde pusten. Sykle uten å holde i styret. Lære å spille gitar, eller synge. Løpe til du hev etter pusten og rulle i gresset til det gikk helt rundt for deg. Kjøre berg-og dalbane med hendene i været mens du følte en skrekkblandet fryd.
Tør du det i dag? I voksen alder?
Gjennom barndommen og ungdomsårene utvidet du komfortsonen og mestret stadig mer. Opplever du det samme i dag, eller er det slik at du stadig tør mindre? I så fall er du ikke alene. De fleste blir mindre eventyrlystne og reddere med alderen. Mer forsiktig. Fornuftig.
Se på komfortsonen som et univers som utvider seg når du utfordrer deg selv, og som krymper når du slutter med det. Hvis komfortsonen er et godt sted å være, bør du aldri slutte å gjøre ting du til å begynne med føler deg ukomfortabel med.
Vi er alle vanedyr som finner trygghet i å oppholde oss der vi føler oss trygge, men det er aldri for sent å bli trygg på nye ting. Det er bare å tørre å mislykkes, å "dumme" seg ut, for hva er det verste som kan skje? At du får en morsom historie å fortelle i lystig lag.
Det er ingen grunn til å vente. Bare å hoppe i det.
søndag 19. oktober 2008
Himmel og helvete – den tøylesløse finansverdenens iboende faenskap
Den internasjonale økonomien og globaliseringens paradoks er hvordan utbyttet fra kriminell virksomhet smører økonomien og bidrar til økt globalisering og vekst, samtidig som den undergraver gjennom konkurransevridning, monopolisering og på sikt destruksjon av det frie marked. Den økte korrupsjonen som følger i kjølvannet av kriminelle penger underminerer statlige tilsyn som har til oppgave å sørge for at spillereglene blir fulgt, og er dermed med på å styre økonomien mot avgrunnen. Således er hvitvasking av kriminelt utbytte (mange tusen milliarder kroner hvert år) gjennom investering i den lovlydige delen av økonomien som en kreftsvulst som langsomt dreper organismen som holder den i live, og sannsynligvis en sterkt medvirkende årsak til krisen verden nå er midt oppe i.
I filmen Fenomenet med John Travolta som kom i 1996, opplever rollefiguren til Travolta at han en dag får overnaturlige evner. Hjernekapasiteten blir nærmest ubegrenset. Han sluker flere bøker om dagen, kommer opp med en rekke oppsiktsvekkende oppfinnelser og lærer seg bla portugisisk i løpet av en kort kjøretur for å hjelpe til med å finne en syk guttunge som har forsvunnet. Mannens potensial for å gjøre gode gjerninger er nærmest ubegrenset. Mot slutten av filmen viser det seg at årsaken til de utrolige evnene er en enorm hjernesvulst som har utløst hjernens fulle potensial, samtidig som den urokkelig styrer verten mot den sikre død. Himmel og helvete, uløselige knyttet sammen. En parallell til den historien er hvitvaskingen og investeringen av kriminelt utbytte i den lovlydige økonomien. Den representerer bortimot uendelige muligheter for økonomisk vekst med hva det fører med seg av velstandsøkning og banebrytende framskritt, samtidig som den langsomt er med på å styre finansverdenen og økonomien lukt til helvete.
Jeg har ingen problemer med å forstå at det er fristende å ta en solid bit av eplet, men det kommer med en pris de færreste av oss ønsker å betale. De kriminelle pengene kontrolleres av aktører uten respekt for lover og regler, og er villig til å foreta seg alle mulige lovbrudd for å beskytte investeringene sine. Alt fra industrispionasje og anbudskriminalitet, til utpressing, torpedovirksomhet og til og med drap. Kapitalismen er et velfungerende system så lenge aktørene respekterer og følger spillereglene, men den kollapser i et system hvor statlige tilsyn og kontrollmekanismer ikke lenger fungerer. Innføringen av markedsøkonomi da Sovjetunionen kollapset er et skoleeksempel på hvor ille det kan bli når det aktørene får herje fritt. Da er det den sterkestes rett, naturens grunnleggende lov, som gjelder, og vinnerne er de få som er villig til å foreta seg hva som helst for å berike seg selv. Taperne opplever en økonomisk depresjon.
I Norge har vi gudskjelov fortsatt en sterk Stat med effektive kontroll- og sanksjonsmuligheter. Men vi er også en del av resten av verden, og den undergravende virksomheten som foregår gjennom skatteparadiser og gangsterstater påvirker oss i så stor grad at vi også i det lange løp risikerer en systematisk undergraving av samfunnet. Således er finanskrisen som også herjer her i Norge en naturlig konsekvens av grådighet satt i system. I alle dets avskygninger.
I filmen Fenomenet med John Travolta som kom i 1996, opplever rollefiguren til Travolta at han en dag får overnaturlige evner. Hjernekapasiteten blir nærmest ubegrenset. Han sluker flere bøker om dagen, kommer opp med en rekke oppsiktsvekkende oppfinnelser og lærer seg bla portugisisk i løpet av en kort kjøretur for å hjelpe til med å finne en syk guttunge som har forsvunnet. Mannens potensial for å gjøre gode gjerninger er nærmest ubegrenset. Mot slutten av filmen viser det seg at årsaken til de utrolige evnene er en enorm hjernesvulst som har utløst hjernens fulle potensial, samtidig som den urokkelig styrer verten mot den sikre død. Himmel og helvete, uløselige knyttet sammen. En parallell til den historien er hvitvaskingen og investeringen av kriminelt utbytte i den lovlydige økonomien. Den representerer bortimot uendelige muligheter for økonomisk vekst med hva det fører med seg av velstandsøkning og banebrytende framskritt, samtidig som den langsomt er med på å styre finansverdenen og økonomien lukt til helvete.
Jeg har ingen problemer med å forstå at det er fristende å ta en solid bit av eplet, men det kommer med en pris de færreste av oss ønsker å betale. De kriminelle pengene kontrolleres av aktører uten respekt for lover og regler, og er villig til å foreta seg alle mulige lovbrudd for å beskytte investeringene sine. Alt fra industrispionasje og anbudskriminalitet, til utpressing, torpedovirksomhet og til og med drap. Kapitalismen er et velfungerende system så lenge aktørene respekterer og følger spillereglene, men den kollapser i et system hvor statlige tilsyn og kontrollmekanismer ikke lenger fungerer. Innføringen av markedsøkonomi da Sovjetunionen kollapset er et skoleeksempel på hvor ille det kan bli når det aktørene får herje fritt. Da er det den sterkestes rett, naturens grunnleggende lov, som gjelder, og vinnerne er de få som er villig til å foreta seg hva som helst for å berike seg selv. Taperne opplever en økonomisk depresjon.
I Norge har vi gudskjelov fortsatt en sterk Stat med effektive kontroll- og sanksjonsmuligheter. Men vi er også en del av resten av verden, og den undergravende virksomheten som foregår gjennom skatteparadiser og gangsterstater påvirker oss i så stor grad at vi også i det lange løp risikerer en systematisk undergraving av samfunnet. Således er finanskrisen som også herjer her i Norge en naturlig konsekvens av grådighet satt i system. I alle dets avskygninger.
torsdag 9. oktober 2008
Øye for øye – for dummies
(For de som ikke har tid til å lese, men gjerne vil gi inntrykk av det ;-)
Kjært barn har mange navn, sies det. Og da må min nye krim/thriller Øye for øye være veldig spesiell for meg. Først het den Vendetta, så El Niño og Nemesis, deretter Hades (navnet på dødsriket i gresk mytologi). Dødsriket ville således vært en god tittel, men den brukte min kollega Tom Kristensen for to år siden. Så var det Solens utvalgte. En kort periode Underverden, før min kjære bror Curt foreslo Øye for øye. Noe jeg synes er en genial tittel.
Boken er sterkt preget av gresk mytologi, og da særlig forestillingene om dødsriket og gammeltestamentets budskap om lik gjengjeldelse: Øye for øye, tann for tann.
Første del heter Kerberos’ tre hoder. Kerberos var den trehodede kjøteren som voktet inngangen til dødsriket, og i min bok henspiller jeg på de tre menneskene, eller hodene om dere vil, som dukker opp uten øyne. Alle tre er ID-løse, det vil si at Anka sliter med å finne ut hvem de drepte er. Dette er et tilbakevendende problem for politiet, fordi mennesker utenfor Europa gjør hva de kan for å hindre myndigheten i å identifisere dem, slik at det ikke er mulig å sende dem hjem igjen. Noen går sågar så langt at de sliper vekk fingeravtrykkene sine.
Neste del har tittelen Fergemannen, også hentet fra gresk mytologi. Fergemannen fraktet de døde over til dødsriket, og tok seg betalt i form av en sølvpenge. Ikke så grådig som Judas, som krevde tretti for å forråde Jesus, men likevel; en forretningsmann. Alle de tre drepte har en sølvpenge plassert over de tomme øyenhulene, noe som får Anka til å mistenke at de døde mennene muligens er forrædere. Eller tystere?
Fergemannen ror ikke bare de døde over elven til dødsriket i min bok. Han frakter også døde i bil, og driver Gamle Aker begravelsesbyrå, som i boken ligger i Telthusbakken, rett nedenfor Gamle Aker kirke og gravlund. Dette stedet er viktig i boken fordi det skjuler noe for Anka, og er et sted hun har blandede følelser overfor. Og under kirkegården finnes det en 1000 år gammel skatt. Noe som ikke er fantasi, men høyst reelt.
Begravelsesagenten, eller Lille-Terje som han heter, er en litt spesiell fyr. Han driver som sagt et begravelsesbyrå, og har en avtale med politiet om å hente døde som er offer for en forbrytelse eller har tatt sitt eget liv. Dette gjør at Lille-Terje dukker opp på alle åsteder. Dessuten er han løytnant i en avdeling i HV, som politiet benytter når de har øvelse. I tillegg har han en forkjærlighet for Kampen Janitsjar, som betimelig nok underholder ved hvert drapsåsted med sangen: Livets glade gutter.
Som i alle gode krimbøker, ligger det selvfølgelig mye mer under enn det som kommer til overflaten til å begynne med. De tre drepte mennene er ikke uskyldige ofre, og det er mange flere aktører som beveger seg i kulissene og som har noe med dette å gjøre. Ikke bare Lille-Terje. Men også Kjetil Brekke, som til tross for alt som er skrevet i pressen, ikke er Kjell Inge Røkke. Ankas besettelse for denne mannen preger etterforskningen, og gjør at hun kommer på kant med ledelsen ved Oslo politidistrikt, personifisert med visepolitimester Viken. Og selv om noen kanskje tror at Viken er bygget på en virkelig person, vil jeg... Ja, hva vil jeg? Dere får tro hva dere vil ;-)
Slangen i Skatteparadiset, er tittelen på neste del, fordi det viser seg at drapene har knytning til et tvilsomt selskap på De nederlandske antiller. Som igjen har noen løse bånd til en klinikk i Peru og norske bistandsmidler. Etter hvert mistenker Anka at de tre mennene ble drept fordi de hadde tilknytning til en virksomhet de fleste av oss knapt kan forestille oss rekkevidden og grusomheten av.
Sinisa er en annen sentral figur i boken. Han er serbisk politimann som jobber for FNs politistyrke i Kosovo. I utgangspunktet er han her for å lære mer om politiets VIC prosjekt (Very Important Criminal), men etter hvert blir han Ankas viktigste støttespiller. Sinisa bærer, som Anka, på spøkelser fra fortiden. Disse vonde hendelsene preger begge, men knytter dem også sammen.
Matta og Kaja er to spanere som jobber sammen på Utlending. Matta og Kaja er så sterkt knyttet til hverandre at de nesten ikke fungerer hver for seg, og denne avhengigheten viser seg både å være en styrke og en svakhet. Kaja er på sin side fortsatt gift, mens Matta er separert og sliter litt med å tilpasse seg singeltilværelsen. Sammen legger de ut på en jakt, hvor det synlige målet er å finne drapsmannen. Noe som etter hvert bringer dem opp i flere livsfarlige situasjoner. Men deres egentlige motivasjon for å avsløre drapsmannen, er en helt annen...
I delen Ved palassets porter, igjen hentet fra dødsriket i gresk mytologi, konfronterer Anka sin erkefiende Kjetil Brekke med beskyldninger om delaktighet i organhandel, noe man ikke gjør med en så mektig mann uten å ha vanntette bevis. Dette får store konsekvenser for henne. For de som kjenner meg godt, eller har lest tidligere bøker, fremstår nok dette kanskje som et metagrep i historien, og jeg innrømmer at skriveprosessen også har vært en form for selvransakelse. Jeg tror nok Anka har mer av meg i seg enn jeg egentlig vil innrømme.
Øye for øye er siste bok om Anka og Kjetil Brekke. Min neste bok blir en thriller om norsk oljevirksomhet, nordområdene og amerikanernes rakettskjold, og skal hete Haukene. Persongalleriet er helt nytt, og hovedpersonen denne gangen heter Martin Mæle. Men det blir neste år. Og derfor ender boken muligens noe utradisjonelt til å være meg. Men jeg syntes det var en riktig avslutning på fire bøker. Så får vi se om anmelderne og leserne, dere, synes det er en riktig slutt.
Kjært barn har mange navn, sies det. Og da må min nye krim/thriller Øye for øye være veldig spesiell for meg. Først het den Vendetta, så El Niño og Nemesis, deretter Hades (navnet på dødsriket i gresk mytologi). Dødsriket ville således vært en god tittel, men den brukte min kollega Tom Kristensen for to år siden. Så var det Solens utvalgte. En kort periode Underverden, før min kjære bror Curt foreslo Øye for øye. Noe jeg synes er en genial tittel.
Boken er sterkt preget av gresk mytologi, og da særlig forestillingene om dødsriket og gammeltestamentets budskap om lik gjengjeldelse: Øye for øye, tann for tann.
Første del heter Kerberos’ tre hoder. Kerberos var den trehodede kjøteren som voktet inngangen til dødsriket, og i min bok henspiller jeg på de tre menneskene, eller hodene om dere vil, som dukker opp uten øyne. Alle tre er ID-løse, det vil si at Anka sliter med å finne ut hvem de drepte er. Dette er et tilbakevendende problem for politiet, fordi mennesker utenfor Europa gjør hva de kan for å hindre myndigheten i å identifisere dem, slik at det ikke er mulig å sende dem hjem igjen. Noen går sågar så langt at de sliper vekk fingeravtrykkene sine.
Neste del har tittelen Fergemannen, også hentet fra gresk mytologi. Fergemannen fraktet de døde over til dødsriket, og tok seg betalt i form av en sølvpenge. Ikke så grådig som Judas, som krevde tretti for å forråde Jesus, men likevel; en forretningsmann. Alle de tre drepte har en sølvpenge plassert over de tomme øyenhulene, noe som får Anka til å mistenke at de døde mennene muligens er forrædere. Eller tystere?
Fergemannen ror ikke bare de døde over elven til dødsriket i min bok. Han frakter også døde i bil, og driver Gamle Aker begravelsesbyrå, som i boken ligger i Telthusbakken, rett nedenfor Gamle Aker kirke og gravlund. Dette stedet er viktig i boken fordi det skjuler noe for Anka, og er et sted hun har blandede følelser overfor. Og under kirkegården finnes det en 1000 år gammel skatt. Noe som ikke er fantasi, men høyst reelt.
Begravelsesagenten, eller Lille-Terje som han heter, er en litt spesiell fyr. Han driver som sagt et begravelsesbyrå, og har en avtale med politiet om å hente døde som er offer for en forbrytelse eller har tatt sitt eget liv. Dette gjør at Lille-Terje dukker opp på alle åsteder. Dessuten er han løytnant i en avdeling i HV, som politiet benytter når de har øvelse. I tillegg har han en forkjærlighet for Kampen Janitsjar, som betimelig nok underholder ved hvert drapsåsted med sangen: Livets glade gutter.
Som i alle gode krimbøker, ligger det selvfølgelig mye mer under enn det som kommer til overflaten til å begynne med. De tre drepte mennene er ikke uskyldige ofre, og det er mange flere aktører som beveger seg i kulissene og som har noe med dette å gjøre. Ikke bare Lille-Terje. Men også Kjetil Brekke, som til tross for alt som er skrevet i pressen, ikke er Kjell Inge Røkke. Ankas besettelse for denne mannen preger etterforskningen, og gjør at hun kommer på kant med ledelsen ved Oslo politidistrikt, personifisert med visepolitimester Viken. Og selv om noen kanskje tror at Viken er bygget på en virkelig person, vil jeg... Ja, hva vil jeg? Dere får tro hva dere vil ;-)
Slangen i Skatteparadiset, er tittelen på neste del, fordi det viser seg at drapene har knytning til et tvilsomt selskap på De nederlandske antiller. Som igjen har noen løse bånd til en klinikk i Peru og norske bistandsmidler. Etter hvert mistenker Anka at de tre mennene ble drept fordi de hadde tilknytning til en virksomhet de fleste av oss knapt kan forestille oss rekkevidden og grusomheten av.
Sinisa er en annen sentral figur i boken. Han er serbisk politimann som jobber for FNs politistyrke i Kosovo. I utgangspunktet er han her for å lære mer om politiets VIC prosjekt (Very Important Criminal), men etter hvert blir han Ankas viktigste støttespiller. Sinisa bærer, som Anka, på spøkelser fra fortiden. Disse vonde hendelsene preger begge, men knytter dem også sammen.
Matta og Kaja er to spanere som jobber sammen på Utlending. Matta og Kaja er så sterkt knyttet til hverandre at de nesten ikke fungerer hver for seg, og denne avhengigheten viser seg både å være en styrke og en svakhet. Kaja er på sin side fortsatt gift, mens Matta er separert og sliter litt med å tilpasse seg singeltilværelsen. Sammen legger de ut på en jakt, hvor det synlige målet er å finne drapsmannen. Noe som etter hvert bringer dem opp i flere livsfarlige situasjoner. Men deres egentlige motivasjon for å avsløre drapsmannen, er en helt annen...
I delen Ved palassets porter, igjen hentet fra dødsriket i gresk mytologi, konfronterer Anka sin erkefiende Kjetil Brekke med beskyldninger om delaktighet i organhandel, noe man ikke gjør med en så mektig mann uten å ha vanntette bevis. Dette får store konsekvenser for henne. For de som kjenner meg godt, eller har lest tidligere bøker, fremstår nok dette kanskje som et metagrep i historien, og jeg innrømmer at skriveprosessen også har vært en form for selvransakelse. Jeg tror nok Anka har mer av meg i seg enn jeg egentlig vil innrømme.
Øye for øye er siste bok om Anka og Kjetil Brekke. Min neste bok blir en thriller om norsk oljevirksomhet, nordområdene og amerikanernes rakettskjold, og skal hete Haukene. Persongalleriet er helt nytt, og hovedpersonen denne gangen heter Martin Mæle. Men det blir neste år. Og derfor ender boken muligens noe utradisjonelt til å være meg. Men jeg syntes det var en riktig avslutning på fire bøker. Så får vi se om anmelderne og leserne, dere, synes det er en riktig slutt.
onsdag 1. oktober 2008
Å gå på Karlsvogna
Da jeg var guttunge var det ikke så mange ting jeg hadde respekt for. Himmelhøye trær og høy fart var like tiltrekkende som det motsatte kjønn ble den sommeren jeg fylte fjorten, med det resultat at de fleste somre før det var en endeløs parade av vrikkede ankler, skrubbsår og hjernerystelser. Men det var én ting jeg og alle de små bandittene jeg hang sammen med (alle sønner av politimenn forøvrig) virkelige hadde respekt for, og det var Karlsson. Ikke han på taket. Han brydde vi oss filla om. Limet, derimot. Karlssons lim. Det var noe vi behandlet både med respekt og ærbødighet. I tilegg til frykt. Limet som klistret sammen fingrene umiddelbart, og etterlot deg med tommel og pekefinger i en evig O, som om det var det verste du kunne oppleve, og alt som kom i etterkant ville være helt OK til sammenligning. Det man frykter, tiltrekkes man som kjent av, og våre eksperimenter med Karlsson medførte mange opprivende episoder, bokstavelig talt, hvor limet vant og huden ga etter.
I dag, tretti+ år senere, innser jeg at Karlsson fortsetter å sette sitt preg på tilværelsen. Riktignok med en helt annen ham, men minst like effektivt. Penger er limet som binder oss sammen i dag. Eller klisteret mange havner i. Noen sniffer det til og med opp i nesa i form av kokain, slik en del unge mennesker gjorde med limet tidligere. Enkelte lærer kanskje av egne feil, men de færreste lærer dessverre av andres. Kokainbruken er tredoblet, amfetaminbruken doblet ifølge Aftenposten. Og for bandeledere bak lås og slå er det business as usual. Fengslene utgjør utelukkende nye kontorlokaler for hardbarkede kriminelle som vet å utnytte et voksende marked. Og soningen utgjør ingen hindring for narkotikaomsetningen. Det hjelper lite å splitte opp etablerte nettverk ved å spre medlemmene over flere soningsanstalter, heller. Nye nettverk opprettes hurtig, gjerne på tvers av tidligere konkurrerende konstellasjoner, og går ikke glipp av en eneste nese. Penger er også her et effektivt lim, hurtigvirkende og sterkt. Minst like slagkraftig som Karlsson i gamle dager.
Sykluser med narkotikamisbruk begynner når en ny generasjon ikke lenger husker konsekvensene de som kom før dem opplevde, og slutter når brukerne oppdager at de blir syke. Misbrukere har også en tendens til å rekruttere nye, og narkotikamisbruk kan derfor ses på som en smittsom sykdom. I 1960 hadde man bare problemer med alkohol, men mot slutten av syttitallet hadde de fleste glemt hvorfor folk sluttet å bruke kokain på tjuetallet, og syklusen startet igjen. På midten av syttitallet solgte Medellin-kartellet 40 kilo kokain i uken, fem år senere var omsetningen flere hundre kilo. Og da crack kom på banen, ble det omsatt flere tonn ukentlig. Og nå er epidemien i gang igjen.
Overflod og tilgang på altfor mye penger er kanskje som å sniffe Karlssons lim. Det gjør noe med hukommelsen. Og noe med dømmekraften. Slik at det som har vært er glemt, og vi starter på’n igjen uten å ha lært noen verdens ting av tidligere generasjoners erfaringer. Det er når jeg ser nyrike nordmenns hemningsløse omgang med dop som forårsaker dødsfall og dype psykoser, nærmest uhindret levert av allerede fengslede bandeledere, at jeg lengter tilbake til den tiden Karlsson ga meg frysninger på ryggen og sammenklistrede fingre. Da risikerte man tross alt ikke mer enn å miste det ytterste hudlaget. Å gå på vannvogna sier man når noen velger å entre en alkoholfri periode. Kanskje dagens lemfeldige omgang med partydop kan betegnes som å gå på Karlsvogna.
I dag, tretti+ år senere, innser jeg at Karlsson fortsetter å sette sitt preg på tilværelsen. Riktignok med en helt annen ham, men minst like effektivt. Penger er limet som binder oss sammen i dag. Eller klisteret mange havner i. Noen sniffer det til og med opp i nesa i form av kokain, slik en del unge mennesker gjorde med limet tidligere. Enkelte lærer kanskje av egne feil, men de færreste lærer dessverre av andres. Kokainbruken er tredoblet, amfetaminbruken doblet ifølge Aftenposten. Og for bandeledere bak lås og slå er det business as usual. Fengslene utgjør utelukkende nye kontorlokaler for hardbarkede kriminelle som vet å utnytte et voksende marked. Og soningen utgjør ingen hindring for narkotikaomsetningen. Det hjelper lite å splitte opp etablerte nettverk ved å spre medlemmene over flere soningsanstalter, heller. Nye nettverk opprettes hurtig, gjerne på tvers av tidligere konkurrerende konstellasjoner, og går ikke glipp av en eneste nese. Penger er også her et effektivt lim, hurtigvirkende og sterkt. Minst like slagkraftig som Karlsson i gamle dager.
Sykluser med narkotikamisbruk begynner når en ny generasjon ikke lenger husker konsekvensene de som kom før dem opplevde, og slutter når brukerne oppdager at de blir syke. Misbrukere har også en tendens til å rekruttere nye, og narkotikamisbruk kan derfor ses på som en smittsom sykdom. I 1960 hadde man bare problemer med alkohol, men mot slutten av syttitallet hadde de fleste glemt hvorfor folk sluttet å bruke kokain på tjuetallet, og syklusen startet igjen. På midten av syttitallet solgte Medellin-kartellet 40 kilo kokain i uken, fem år senere var omsetningen flere hundre kilo. Og da crack kom på banen, ble det omsatt flere tonn ukentlig. Og nå er epidemien i gang igjen.
Overflod og tilgang på altfor mye penger er kanskje som å sniffe Karlssons lim. Det gjør noe med hukommelsen. Og noe med dømmekraften. Slik at det som har vært er glemt, og vi starter på’n igjen uten å ha lært noen verdens ting av tidligere generasjoners erfaringer. Det er når jeg ser nyrike nordmenns hemningsløse omgang med dop som forårsaker dødsfall og dype psykoser, nærmest uhindret levert av allerede fengslede bandeledere, at jeg lengter tilbake til den tiden Karlsson ga meg frysninger på ryggen og sammenklistrede fingre. Da risikerte man tross alt ikke mer enn å miste det ytterste hudlaget. Å gå på vannvogna sier man når noen velger å entre en alkoholfri periode. Kanskje dagens lemfeldige omgang med partydop kan betegnes som å gå på Karlsvogna.
Abonner på:
Innlegg (Atom)